En illusjon av toppidrett…

…fikk jeg sist helg. Og det var jammen moro! Søndag 9. august gikk historiens første utgave av Coastman Norway av stabelen. Dette er et arangement som er opprettet for å gi folk en mulighet til å delta i en ikke-ekstrem fulldistansetriathlon. Coastman er altså ved siden av Norseman Norges eneste Ironman-distanse, men med en helt annen løypeprofil enn sistnevnte. Litt av tanken bak fra arrangørenes side, er å hedre den originale Ironman på Hawaii – med flat løype i et kystnært miljø. Og selv om været ikke akkurat var av Stillehavskaliber, synes jeg de definitivt har fått til noe bra!

Coastman var altså opprinnelig lansert kun som fulldistanse, med 3800 meter svømming, 180 kilometer sykling, og maratonløp på 42,2 km til slutt. For å “booste” interessen og påmeldingen ombestemte arrangørene seg tidlig, og åpnet opp for halvdistanse (1900/90/21,1) samt lagkonkurranse/stafett på begge distanser. Dette var et smart trekk, da det ble bra deltagelse på både hel og halv.

For min egen del tillot ikke sommerens ferieplaner å trene skikkelig til å gjøre et helt triathlon alene denne dagen, men jeg ville jo gjerne støtte opp om et godt tiltak. I tillegg er det jo himla moro å være med på gode arrangementer sjøl om man ikke kjemper i toppen. Derfor fikk jeg med meg min nabo og meget dyktige svømmer, Bryant Hennessy, og mangeårig korps- og treningskompis Fredrik Berentsen på lagkonkurransen i halvdistanse.

11898593_10153039252560222_8985293168345024324_n

Før start: Fem på sju om morgenen var stemningen på topp!

Bryant hev seg avgårde i det starten gikk på svømmingen. Løypen var lagt innaskjærs, da været ikke var det aller beste. Nok et lurt trekk. Jeg tror svømmerne satte pris på dette. Løypa var også forholdsvis oversiktlig sett fra land. Mens Bryant svømte, gjorde jeg meg selv og sykkelen min klar. Den var nyvaska og “race ready” med triathlonbøylene og “dual position seat post” fra Redshift Sports.

tri1

Dagens arbeidsplass: Cockpiten på min Trek 1.5 men Aerobars fra Redshift.

Jeg gledet meg til 90 kilometer på setet, selv om sønnavinden gjerne kunne vært noe svakere… Bryant knallet til, og var jammen meg førstemann opp av vannet!! Da var det for min del bare å hive seg avgårde på sykkelen! Jeg var altså førstemann i løypa på en triathlon!! Lenge! Jeg følte meg nesten som Jens Voigt i brudd! Egen motorsykkel like foran som passet på løypa hadde jeg også! Det var rett og slett kanonmoro! “Once in a lifetime experience”! Takk til Bryant! Etter 11,5 kilometer var moroa over og førstemann dundret forbi. Det var forøvrig syklisten på laget ( C.K. Sotra)  som vant vår klasse. Det gikk virkelig unna! Rundløypen på 45 kilometer ble syklet to ganger. Det var kraftig motvind sørover, og litt medving nordover. Hadde jeg kunne ønsket meg drømmeværet, ville det vært vindstille. Man taper mere på motvinden enn man tjener på medvinden. Men uansett – det var likt for alle! Jeg hadde en våt drøm om å klare sykkeletappen på under tre timer. Men manglende trening og den nevnte vinden satte en stopper for det. Sluttiden for min del ble på rundt 3:15, noe jeg egentlig er godt fornøyd med. Jeg deltok jo for moro skyld, og moro ble det!

11846542_10153389540000339_708577280364460216_n

Happy Camper: Godt fornøyd med dagens (v)innsats!

På vei sørover for siste gang møtte jeg på Fredrik på motsatt vei i bil. Han tuet, vinket, og gjorde seg klar til løpingen! Vekslingen gikk som en drøm, og Vips var Fredrik ute på Halvmaraton. Fredrik er en mann som er kapabel for halvmaraton på halvannen time, noen han jammen klinket til med! 1:35:22 ble hans tid. Totaltiden vår havnet på 5:20:57, noe som holdt til tredjeplass i vår klasse! Tommel opp! Supermoro!

11817223_10153389579635339_5645229428909982171_n

I mål: Like etter målgang. Vi mangler riktignok Bryant på bildet, men han hadde kjørt hjem drøyt 4 timer tidligere.

Dette var en utrolig artig konkurranse ! Tommel opp til arrangører og ildsjeler – dette frister til gjentakelse!! Fullstendige resultater finner du forresten her!

PS: I går knuste forøvrikg Fredrik til i Axtri, og kom i mål på 7:58:30, noe som kvalifiserer til rød trøye! En kanonsterk prestasjon! Grattis, kompis!!!!!!!

Advertisements

Hei 2015 !!

Året er godt i gang! Vinteren har bestått av gode perioder med trening, samt dårlige perioder med null trening. Dermed er det ikke helt godt å si hvor bra rustet man er for årets begivenheter. Time will show! Det er hvertfall på tide å trekke på neopredrakten, hoppe i havet, komme seg ut på veien med sykkelen, snøre på seg joggeskoa, og generelt: nyte forsommeren ute! Jeg har ingen voldsomme planer denne sesongen, men har begynt å sikte meg mot et hårete mål i august 2016… Mere om det seinere.

Årets foreløpige terminliste for meg ser slik ut:

I tillegg til disse kan det fort bli deltakelse på et eller annet arrangement i løpet av august. Har også en annen overraskelse i ermet…

Vil forøvrig gjerne benytte muligheten til å skryte litt av min kjære kone, Anette, som har tatt utfordringen og skal delta på Stavanger Triathlon! Dette er hennes triathlondebut, og det håper jeg gir mersmak! Og som du kan lese her – triathlon er for ALLE! Det er variert, moro, og sosialt!

axtritåke  Foto: Kjell Eirik Irgens Henanger

42,2 kilometer lang sesongslutt

Bergen Maraton 2014.

Da var omsider idretssesongen 2014 over for min del. Sist lørdag (18/10) løp jeg min første maraton, som en del av Maratonkarusellen i Bergen. Et utrolig kjekt arrangement, sjøl om været gjorde sitt for å motvirke dette. Jeg har forsåvidt hatt dette løpet på planen lenge, men det har ikke vært noe prioritert mål for meg – jeg har sett på det som en rolig treningstur der eneste målet var å fullføre på en grei måte. Det var utrolig stas å, etter alt for mange år, “hooke” opp med min gamle kompis Eystein Sandstø Kvam igjen. Vi ble kjent på nittitallet da vi spilte i Telemark Sommarland Parkorkester i lag, og studerte også sammen på Musikkhøgskolen i Oslo i sin tid. Eystein og familien har bodd i Bergen i fem år nå – så det var på tide å treffes. Hans maratonpers er på rundt 3.35, satt i Berlin i år. Slike løpebein er ikke jeg i nærheten av, så vi tok det rolig fra start. Beina kjentes fine, pulsen lå akkurat passe, og det kjentes ut som jeg kunne holde på slikt i “evigheter.” Løypa går fra Fana Stadion tilKalandsvannet og tilbake. Da har du løpt en halvmaraton. Den skarpe leser skjønner da at løper du løypa to ganger, blir det en full maraton. Da vi nærmet oss halvveis begynte jeg å kjenne det litt i beina. Var forsåvidt forberedt på det. Har ikke løpt voldsomt mye på asfalt i det siste. Men det bli litt vondere litt tidligere enn jeg hadde trodd. I tillegg begynte venstre kne å “kødde” seg litt. Dette fortsatte det med resten av løpet, og de siste 21 kilometerne gikk altså vesentlig saktere enn de første 21. Men i mål kom vi. Bløt, kald, og veldig klar for nystekte vafler! (De smakte godt!) Tiden ble 4:26:28, noe som definitivt skal forbedres ved en seinere anledning. “If it ain`t on Strava it never happened” – Du finner dette her 😉

Oppsummering og veien videre.

Det siste året har jeg trent mere og bedre enn noensinne før i mitt forholdsvist utrente musiker-flygeleder-liv. Det kjennes godt. Jeg føler meg sprekere enn før. Der hvor to treningsøkter før kjentes ut som alt for masse og vanskelig å få til, kjennes nå 3-4 økter ut som nærmest ingenting. Jeg har vært med i mine første triathlonkonkurranser, og forelsket meg skikkelig i en kanonkjekk sport! Dn heftigste “utskeielsene” har utvilsomt vært Axtri. Maratonen sitter også godt i beina fortsatt. Den fineste opplevelsen var å være hjelperytter for min kjære Anette i hennes første Bergen-Vosss. Det var stas! Det morsomste tror jeg definitivt var Os Triathlon! Jeg var i grei form og sto på då godt jeg kunne, og fikk faktisk både en prestasjon og plassering som jeg er kjempefornøyd med. Det var rett og slett overraskende moro å konkurrere på sprintdistansen. Etter årets sesong er min foreløpige konklusjon at jeg neste år satser mest på kortdistanser. Hovedsaklig sprint, gjerne en og annen olympisk. Jeg hadde opprinnelig tenkt å delta på Axtri, men droppet å melde meg på. Jeg vil helst ha noe der “å gjøre” neste gang jeg deltar på de store, tunge distansene. Og der er jeg ikke helt enda. Det krever mye trening, og jeg har fortsatt mange år å gjøre det på. Istedet skal jeg trene så godt jeg kan fram mot en fin håndfull kortere distanser neste år – det gleder jeg meg til! På “tegnebrettet” for neste sesong står flere av de lokale, mindre konkurransene, som Forland og BTC-klubbmesterskap/karusell. Dersom det passer, kan det være at jeg reiser til Arendal og deltar på Hove Tri, og/eller Stavanger Triathlon. Enkeltsportkonkurranser som Bergen City Halvmaraton, Bergen-Voss, og Nordhordland Rundt håper jeg også vil la seg gjøre, som gode og trivelige treningsøkter.

Hva har Trek og F-16 til felles?

Operation Iraqi Freedom

-Jo, det kan man jo spørre seg om… Begge kommer fra USA og er bygget for fart – i hver sine disipliner. Men det er forsåvidt ikke det jeg tenker mest på akkurat i dag. Norge fikk levert sine første F-16 jagerfly i 1979. Planen var at disse skulle erstattes av  nye, mere moderne fly fra 1999 av og utover. Som de fleste har fått med seg – innkjøp av slikt materiell, det være seg jagerfly eller redningshelikoptre, tar tid her til lands… Da man så hvilken vei det tok med F-16-flyene iverksatte man MLU – ellr Mid-Life-Update, som det egentlig heter. Dette kan du lese mere om her. I korte trekk var det rett og slett en dugelig oppdatering av flymaskinene. Hva er så sammenligningen med sykkelmerket Trek? Vel – jeg kan nok ikke snakke på vegne av alle Trek-syklene i verden, bare én. Min egen. Våren 2011 kjøpte jeg men første racersykkel. Som fersk syklist og med bryllup på trappene var det på ingen måter aktuelt å svi av et middels Botswansk statsbudsjett på en heftig karbonracer med Shimano-grisedyrt-gir og full pakke. Valget falt da på en Trek 1.5 som ble kjøpt vå vår glimrende lokale sykkelbutikk på Askøy, BoA Sykler. Sykkelen er forøvrig testvinner på Forbrukerinspektørene på NRK, og en super innstegsmodell. Den har så langt tjent meg godt, og syklet Bergen-Voss flere ganger, samt noen mindre ritt, og mange fine treningsturer. Det siste året har jeg, som den observante bloggleser har observert, fått dilla på verdens hippeste sport, nemlig Triathlon. i Triathlon er gjerne sykkelbehovene noen annerledes enn i landeveissykling, da man i de fleste konkurransene ikke får lov til å ligge “på hjul” bak en annen syklist. Det skal være minst ti meter mellom. Derfor bærer sykkeldelene i triathlonkonkurranser ofte preg av å logne mer på temporitt, der man må sørge for å være så aerodynamisk som mulig, da luftmotstand er den verste fienden. Derfor ser syklene annerledes ut enn en vanlig landeveissykkel. Sjekk gjerne disse bildene fra Ironman-VM på Hawaii denne helga. Gode triathlonsykler koster en del kroner. Jeg føler meg ikke helt der enda at jeg med god samvittighet kan svi av 40-60.000 på en slik sykkel. Defor har jeg nå gjennomført en slags MLU for Trek´en min! Hva har blitt gjort? Jo – hovedsaklig to ting:

  • For å forbedre aerodynamikken har jeg kjøpt og montert Redshift Switch. Dette er et todelt system med avtakbar Aerobar på styret, samt en setepinne med to posisjoner; en for vanlig landeveissykling og en for temposykling når man ligger “i bøylen”. Dette gir meg muligheten til å sykle på en mere trathlonspesifikk sykkel enn jeg har kunnet gjøre til nå.
  • De medfølgende hjulene på sykkelen har sunget på siste verste en stund nå. Eiker har røket i tide og utide, senest like etter Kvanndal under årets Bergen-Voss. Det er ikke moro å trille på to “tikkende bomber” derfor måtte jeg ha nye hjul. Valget falt på Unaas AS-30 som er et strålende norskprodusert hjul. Og med hvite eiker ser det litt kulere ut også!

Nå er det bare å bruke vinteren til lange, rolige treningsturer og få justert til den “nye” sykkelen skikkelig!

FØR:

FØR

Setepinne i landeveis-posisjon:

Setepinne

Setepinne i triathlon-posisjon:

Setepinne

Unaas-AS-30 – meget pene hjul!

AS_30

ETTER:

ETTER

Cockpiten – her skal det slites og svettes mye.

Cockpiten

EDIT: Med ny, ubesudlet styreteip ble det riktig så pent, spør du meg!

tri3 tri2 tri1

“Hvordan skape vinnerkultur”

KnarvikMila er et alldeles strålende og unikt arrangement. Anette og meg var med og løp for første gang I fjor, og jeg må si: Det var kanongøy! I tillegg til alle de forskjellige løpsarrangementene, skjer det også en del andre interessante saker, som for eksempel KnarvikKonferansen. I år gikk den mandag 1/9 på folkehøgskulen på Frekhaug. Temaet for dagen var “Hvordan skape vinnerkultur”. Jeg var så heldig å få billett dit gjennom korpset mitt, Eikanger-Bjørsvik. Vi stilte mannsterke med rundt ti stykker. Det var virkelig en bra dag!I

Programlederen for dagen var ingen ringere enn NRK-bautaen Geir Heljesen. Han bandt det hele sammen på en alldeles fortreffelig mate, og fulgte opp de forskjellige foredragsholderne med spørsmål. Og det var virkelig gode foredragsholdere. Førstemann ut var Age Skinstad – sportssjef for langrennslandslaget. Han gav oss innsikt I en del av arbeidsmetodikken og mentaliteten på skilandslaget. Målsettinger er viktige. Både “Store, hårete mål” langt der fremme, som trigger og motiverer, og ikke minst mindre og nærmere delmål. “Det er ikke lett å nå målene hvis ingen vet om dem” var ett av mantraene hans. Med andre ord: Vær synlig med hva du drømmer om! Noe annet skilandslaget er gode på, er å hente ut det beste av hverandre: støtte hverandre. Når Marit Bjørgen vil bli bedre til å gå I motbakker, finnes det ingen bedre å trene med enn Therese Johaug. Og vise versa – Når Johaug vil bli bedre til å spurte, søker hun hjelp hos Bjørgen. Med andre ord: oppsøk de beste “I bransjen” din. Kanskje man kan hjelpe hverandre! Noe annet som de er svært nøye på I skilandslaget, er å til enhver ha tre fokuspunkter som “gjennomsyrer” treningen. Therese Johaug har f.eks “Bli bedre i lett terreng” som ett av sine fokuspunkter. Dette er fordi skistadion i Falun, der VM skal gå, ligger lavest i løypa, med lettgått terreng inn mot stadion.

Tidenes beste alpinist, Kjetil Andre Aamodt hadde også foredrag. Han fortalte en del om sin barndom og oppvekst – og hvordan faren hans hele tiden backet opp og pushet. Han adresserte også noe som jeg faktisk tror er medvirkende til deler av stagnasjonen i noen idretter her til lands i dag; Da Aamondt kom inn på landslaget som 18-19-åring, var det ingen der som var spesielt gode internasjonalt. Alle, med unntak av Ole Kristian Furuseth, var rett og slett “fat and happy” med å ha kommet på landslaget. De “trengte” jo ikke stresse noe særlig mere. De hadde jo nådd målet sitt. Men da den alltid hardtarbeidene Furuseth begynte å vine renn, fikk etterhvert de andre opp øynene, og begynte å jobbe. Og vips, så hadde vi ett av verdens beste alpinlandslag. No lignende tror jeg vi ser i dag. Vi har det rett og slett for godt. Alt for få utøvere, bade i individuelle idretter, og lagidretter, går det “en faen” i. Vi har det jo flott og bra uansett… Se på landslaget i fotball. Jeg tror alt for mange der er bare happy med å komme på laget, slik at de kan vise frem hårgeleen og fotballfruene sine. De tjener jo plenty i klubben sine uansett.  Jaja – nok om det.

Aamodt snakket forøvrig også om at man må finne sin egen motivasjon, og at det er virkelig bare hardt arbeid som gjelder… -Og ikke minst: vær raus med dine lagkamerater og konkurrenter. Gled deg over deres suksess. I tillegg til Skinstad og Aamodt var det flere andre glitrende foredragsholdere, som sammen sørget for at det ble en givende dag!

Som “nyfrelst” mosjonist har jeg latt meg motivere, og satt opp noen punkter og mål for det neste året. Hovedmålet for sesongen er å forbedre Axtr-prestasjonen min. Målet er å komme inn på under ti timer, og få den grønne trøya. Javisst var det vondt,langt og tungt i år, men med god trening og bra kosthold det neste året er jeg helt sikker på at det skal gå! Mine tre fokuspunkter ser slik ut:

«Jeg skal crawle bedre og lengre.»

«Jeg skal sykle sterkere i motbakker.»

«Jeg skal sykle jevnere og fortere i småkupert terreng.»

Så når det kommer ny bloggpost med en jublende Andreas iført grønn Axtri-trøye neste år, så kan du huske på at dette har du visst, helt siden September 2014 😉

Opptur i Os

Sitter i sofaen og debriefer en alldeles superfin dag. I dag gikk nemlig Os Triathlon av stabelen. Dette var min aller første sprintdistanse. (750 m svømming / 20 km sykling / 5 km løping) I tillegg til konkurranse- og mosjonsklasse for voksne var det også barnetriathlon i flere aldersklasser. I tillegg til min deltakelse i mosjonsklassen, skulle også Johannes på tolv år delta. Han har aldri vært med på noe slikt før, og var naturlig nok meget spent før start. Han mått nok bearbeides noe for å unngå at han trakk seg, men jeg tror ikke han angrer på det nå.

Os Triathlon arrangeres ved Os Roklubb i i og ved Ulvenvannet. Fine omgivelser og nydelig vær. Johannes og de andre svømte hundre meter, før det ble kjapt skifte til sykkel. Det er et herlig arrangement med lave skuldre, så det var helt ok at jeg ble med han gjennom syklingen og løpingen. 4 km sykling gikk som en drøm, før den avsluttende løpingen. Han begynte å bli dyktig sliten, men vi fikk tynt oss gjennom og i mål. Jo mere tid Johannes har fått på det i etterkant i dag, jo mere fornøyd og stolt er han over prestasjonen. Kjempebra! Håper han får smaken på sporten!

Obligatorsik før-start-selfie

 

 

bilde

 

Tidligere på dagen hadde jeg altså gjennomført min først sprintdistanse. Det vare virkelig moro – en skikkelig opptur! Jeg har hatt og har et ganske realistisk forhold til mitt eget nivå og hva jeg kan forvente og ikke av tider/plasseringer og sånn. I Axtri ble jeg nummer 214 av 217 – altså ikke så mange bake meg, men veldig mange foran. I dag ble det en skikkelig boost for sjøltilliten! Svømminga gikk helt fint på 15:34. Jeg må ha meg noen ny briller og noe anti-dugg-greier. Liker ikke å gradvis «miste synet» når jeg svømmer.

IMG_0087.JPG
Deretter var det en midt-på-treet-skifting på 2:08, før jeg startet på syklingen. Sykkelløypa er 10 km ene veien, før du snur og sykler tilbake. Det er en småtøff og morsom løype der det er mulig å holde bra fart, så lenge man står godt på. Det følte jeg at jeg fikk bra til i dag! Passerte konkurrenter jevnt og trutt, og etter ca 13 km ble jeg sekundert som nummer 35 ( av 150 påmeldte. 106 startet). Det gav en kjempeboost! Var bare å «gønne på» tilbake til Ulven. Tok vel noen til siste kilometerne, og kom inn som nummer 32. Sykkelparkering og skifte til løpesko gikk kjapt – ble klokket ut på 54 sekunder der. Startet løpingen som nummer 31. Stokk stive bein i løpet av et par hundre meter. Men som Jonas Colting sier «Det går over – tro meg». Det gjorde det. Holdt et fint sig på første halvdel av løpeetappen, med kilometertider på rundt 5 minutter. Løpingen foregår langs «Vaksinen» – flyplassen på Ulven der det er et aktivt seilflymiljø. Det var som nevnt nydelig vær og særdeles høy aktivitet på flystripa, noe som «spicet» opp løpingen litt. Hallveis snudde vi, og løp samme vei tilbake. Jo mere jeg løp, jo raskere gikk det, og jeg trodde ikke helt på GPS-klokka mi da den viste klometertider på ned mot fire minutter. Så raskt har jeg aldri løpt i konkurranse. Begynte å ta igjen noen, og ble fraløpt av noen. En kar jeg hadde byttet plass med helt fra syklinga fikk jeg lagt bake meg da det var en liten kilometer igjen. Hørte han bak meg hele veien inn – dette gav fin motivasjon til å bare holde beina i gang. Med snaut hundre meter igjen synes jeg jeg hørte en akselerasjon bak meg – da var det bare å kontre: Bånn gass i mål.

IMG_0089.JPG
Tok han – med et sekund, hehe. Dyktig sliten. Kjempedeilig følelse! Totaltiden ble 1:18:38 – noe som var over all forventning! Dette ble altså 30. plass av 106 deltakere. I min aldersklasse (Menn 20-39 år) holdt det til 15 av 46. Kanonhappy med det! I de siste to ukene (etter AXTRI) har det tatt sin tid å få formen på plass igjen. De enkleste småting har vært tungt og vondt – særlig den første uka. Men den siste uka har formpila pekt oppover igjen, og da var det moro å få en bekreftelse på det nå!

Ellers var det som nevnt kjempestas å ha med hele familien i dag – jammen dukket ikke svigers opp og heiet på Johannes også. Stas!

Takk til alle for et flott arrangement og masse god stemning!

For å sitere fritt etter en så smått oppbrukt sang: «I´m in love with a triathlon – even though it hurts.»

 

PS: Jeg tror eventet er behørig dekket av fotografer – pleier legges ut på flickr. Återkommer med link dit dersom/når dette kommer. Stay cool.

PPS: Linker til artikler og bilder finner du nå her.

 

 

 

 

 

 

Dyranut-Geilo: Norges triveligste sykkelopplevelse?

I helga var vi 4,5 vennepar som syklet Dyranut-Geilo. (Det siste halve venneparet er ikke så begeistret for idrettskonkurranser og sånn, så han ordnet seg en fire timers ridetur ut fra Geilo istedet.)

I korte trekk: Alldeles strålende helg! -Sosial togtur på fredagen, god middag på Highland, spent stemning med mange rittdebutanter lørdag formiddag, fantastisk natur og fin sykkeltur over vidda, fornøyde «ferskinger» som fikk smaken på sykkel, basseng, boblebad, badstu, laangt vorspiel, fest og moro!

Igjen: Kan anbefale Dyranut-Geilo til ALLE! 

Super gjeng klar til start!

10626470_10154519007635051_6832858729198229084_n

Og nå: Reklame

Vestlandsklassikeren Bergen-Voss har stått på tusenvis av syklisters kalender i flere tiår. I fjor ønsket arrangørene av B-V (Bergen Cykleklubb) å forsøke noe nytt: Fortsette østover – utvide rittsesongen. Derfor gikk de sammen med Geilo Idrettslag og startet opp rittet Voss-Geilo. Dette er et ritt som er omtrent like langt som B-V, men enda tøffere, da man skal klatre opp Måbødalen – en godt voksen stigning. V-G gikk av stabelen første gang i slutten av august i fjor. Nå er det ikke V-G jeg skal snakke mest om – det er nok et strålende ritt, men derimot dets lille slektning: Dyranut-Geilo. Arrangørene gjorde nemlig noe genialt: de satt opp et eget ritt for selve sjarmøretappen fra Dyranut! Derfra og inn til Geilo er det kun 55 små kilometer med en høydeforskjell på cirka minus 450 meter. 

Voss-Geilo_hoyde

Dette er et format som de alle kan klare – på hvilken som helst sykkel. Og det går i alldeles strålende natur – tvers over Hardangervidda! I fjor fikk kona mi, Anette, racersykkel til bursdagen. Dyranut-Geilo ble altså hennes aller første sykkelritt. Vi tok toget til Geilo på fredagen. Koste oss ombord med bok og vin. På Geilo sjekket vi inn på Highland Lodge – det offisielle ritthotellet. Spiste deilig treretters middag og tok en rolig kveld.

lobby-area

Lørdag morgen spiste vi frokost og svømte litt i bassenget før vi kledde oss opp i sykkelklærne. Deretter trillet vi ned til idrettshallen i Geilo der vi leverte fra oss syklene, og hoppa inn på den oppsatte bussen til Dyranut.

2013-08-24 10.54.43

Vel framme på Dyranut var det bra med tid til de siste forberedelser: Feste startnummer på drakten, spise vaffel og drikke kaffe.

24nwzfcQzWxppdvLTBGWhg-7C4PWnldThkzV8n9pl54Q

Starten gikk rolig for seg klokka ett, og vi syklet i drøye to timer ned til Geilo. Utsikten og naturen var som sagt strålende! Det var til og med matstasjon på Haugastøl. Der stoppet vi forøvrig ikke; Anette var så godt i siget at hun nektet, hehe. Vel framme på Geilo fikk vi både premier og mat og drikke i en trivelig atmosfære. Tilbake på Highland var det da plenty tid til å slappe av, bade, hoppe i jacuzzien og sitte i badstua før vi spiste middag. Hotellet fyltes stadig opp av folk som hadde syklet helt fra Voss, og utpå kvelden startet det som for oss korpsfolk kalles “BrassNight.” Eller AfterBike som det også heter: En kjempetrivelig fest med masse av deltakerne, live musikk, trekning av premier og generelt god stemning.

2013-08-24 20.57.26

Søndag formiddag ble det frokost og hjemtur med tog. 

Årets Dyranut-Geilo går av altså stabelen i morgen, og opplegget er det samme! Vi hadde en så utrolig kjekk helg i fjor, at vi gjerne ville dele det med flere – så i år er vi fem vennepar som reiser opp samtidig. Jeg tror det er kun Anette og meg som har syklet sykkelritt før. -For de andre er det altsp debuten. 5-6 av oss har kjøpt sykkel i anledning rittet, og benytter dette som et springbrett for å komme i litt mere aktivitet. Barnevakter er i boks for alle. Det blir rett og slett en helt strålende voksenhelg med litt sykling og mye moro!

Det er nok for seint å melde seg på i år – men følg godt med til neste år! Dyranut-Geilo anbefales på det aller varmeste!

Hilsen fra Andreas (-Som i skrivende stund straks må legge fra seg macen, gjøre klart huset til barnevakten kommer, pakke, hente Anette på jobb før vi kjører til byn og hopper på toget! Ciao!)

Opp, opp, opp… (Axtri 2014)

Endelig var dagen her. 16. august har stått som en påle i bevisstheten min siden jeg i oktober i fjor dro med meg korps- og treningskompis Fredrik Berentsen på et hårete prosjekt: Aurlandsfellet Extreme Triathlon. Ingen av oss hadde de prøvd triathlon noen gang, men vi var klare for å hive oss uti det. Personlig har jeg jo lenge sett på triathlon som en ganske kjekk sportsgren, dersom man bare ser vekk i fra svømmingen og løpingen… Men ymse dokumentarer på TV om Norseman og andre tøffe saker trigget nysgjerrigheten. Det var bare å hoppe i det. Jeg har i løpet av vinteren trent bedre enn jeg noengang har gjort før. Hatt en periode med personlig trener, hovedaklig på styrketrening, samt et par svømmetimer nå utpå vårparten. I løpet av høsten lærte jeg meg å like løping, og jeg fullførte min første halvmaraton den 27. desember i Fana, sammen med en del venner og bekjente.  I løpet av våren tok jeg som nevnt noen svømmetimer med en strålende instruktør, Christina Pilar Grimstad, noe som hjalp meg godt på vei med crawlingen. Var ikke akkurat så mye å skryte av før… Så jeg håpet at grunnlaget mitt var godt nok til å gjennomføre konkurransen på en grei måte.

Jeg har hele tiden visst at jeg ikke er blant de raskeste og sterkeste i bransjen, så målet mitt har hele tiden vært å fullføre på en fin måte, og å få den berømte “Axtri Finisher T-shirt.” Denne finnes i flere farger: Hvit, for dem som bruker mere enn 10 timer, grønn for under 10, blå for under 8 og så videre. Vinneren i fjor, Henrik Oftedal, brukte 6 timer og 2 minutter. Dét er rimelig heftig…

shirt

Team EBML (Eikanger-Bjørsvik Musikklag) reiste oppover til Aurland på fredag formiddag. I tillegg til Fredrik og meg var det altså Viggo Bjørge og Kim Systad med, der de to sitnevnte utgjorde støtteapparatet. Etter å ha kommet fram i tretiden brukte vi resten av dagen til de siste innkjøp, besiktige startområdet, hente startnummer, samt den obligatoriske “Race Brief” klokken 18 i Aurlandshallen.

image-2

image

Det ble jammen også tid til kaffe og vaffel i “Sognaporten” – kaféen rett ved Lærdalstunnellen. Der hadde de også turistinformasjonstavler med diverse kart og bilder. Blant annet dette bildet som viser den første klatringen på sykkeletappen på Axtri.

image-3

Vi bodde forøvrig på Østerbø Turisthytte, samme sted som målgang. Det anbefales. Litt mere kjøring før løpet, men desto mindre etterpå.

Løpet startet klokken ni blank. Både Fredrik og meg var seedet blant de sakteste svømmerne, og hadde derfor hvite badehetter. Vi var da blant de siste som løp ut i vannet idet startskuddet gikk. Dette er egentlig ganske smart, da man unngår at  å bli “overkjørt” av mye raskere svømmere. Distansen var altså 1900 meter. Ut i fjorden et stykke, til høyre, til høre langs land igjen, og inn.

swim2

Jeg kom meg greit avgårde og fikk crawlet ganske fint frem til første bøye. Hadde en grei følelse hele etappen, og så stort ingen  hvite badehetter foran meg, kun folk med “raskere” farger, Det ble nok mest brystsvømming, ispedd noe crawl her og der. Da jeg kom opp så jeg at jeg kun hadde brukt en drøy halvtime på svømmingen – noe jeg er utrolig fornøyd med. Offisiell svømmetid er 33:09. Dette er bare tre minutter saktere enn han som vant Axtri sammenlagt. Jeg har hele tiden trodd at svømmingen skulle være min svakeste gren, men det viser seg at det var motsatt. Av rundt 230 startende kom jeg altså opp av vannet som nummer 153. Det var skikkelig opptur! Like bak meg kom Fredrik. Vi hadde skifteplass ved siden av hverandre, og etter noen minutter der la vi ut på sykkeletappen sammen.

image-1

Sykkeletappen består av to godt voksne stigninger. Over Aurlandsfjellet til Erdal, og tilbake. På Tour de France-språk kalles stigningene “HC – Haute Categorie” – Utenfor kategori. På norsk: Veldig lang og veldig bratt…

droppedImage

Vi begynte klatringen i et greit tempo, og spiste høydemeter jevnt og trutt. Arrangørene har skiltet hver hundremeter oppover, så man har alltid grei oversikt over hvor langt man har kommet. Etterhvert kjente jeg straffen etter sommerens slurv med  styrketrening av kjernemuskulatur: Stiv og vond korsrygg. Dette meldte sin ankomst på rundt 300 meters høyde på første klatring. Det ble ikke bedre, for å si det sånn. Fredrik er sterkere enn meg, og på rundt 500 meters høyde føk han avgårde. Klatringen opp til toppen gikk sakte men sikkert. Brukte rundt to timer til topps. Jeg hadde på forhånd fått med meg at platået på toppen ikke var så flatt og “enkelt” som man kanskje skulle tro, men det var enda verre enn jeg forestilte meg. En drøy mil med opp og ned, og lite muligheter til å restituere seg. Et kjapt stopp på matstasjonen før nedkjøringen ble det tid til. Chips, Cola og sjokolade gikk nedpå. Oppe på fjellet var det rundt 4 grader, tåkedis og lett yr. Nedkjøringen ble altså en kald og tøff affære. Selv med lange hansker frøs jeg godt på fingrene. Temperaturen steg sakte etterhvert som jeg nærmet meg fjorden. På sykkelcomputeren min er det også temperaturmåler. Så da tempen passerte 7 og etterhvert 8 grader var det nesten som å komme til Syden! På rundt 200 meters høyde passerte jeg Fredrik som var på vei oppover. Han var cirka 25 minutter foran meg. I Erdal var det bare å snu, få i seg litt næring fra det eminente støtteapparatet som ventet, før 1300 høydemeter skulle klatres igjen. Denne klatringen ble enda tøffere enn den forrige. Jeg er nok noen kilo for tung for å klatre godt, og i tillegg skulle gjerne vært enda litt sterkere i beina. Derfor ble jeg forbisyklet en del både i den første klatringen og også i denne. Men siden alle triatleter er så blide og kjekke folk kommer man i prat med hverandre. Det er jo litt moro å plutselig finne ut at man har felles bekjente med en tilfeldig forbipasserende triatlet! Jeg brukte vel rundt to timer på denne klatringen også, og var rimelig kjørt da jeg nådde matstasjonen igjen på toppen. Jeg fikk vite at det var fire-fem personer igjen bak meg i løypa. Det var da bare å innstille seg på at resten av syklinga og hele løpeetappen stort sett ville foregå i ensomhet. Det er en del av sporten.

Jeg husket fra tidligere på dagen at platået på toppen av Aurlandsfjellet var ganske kupert. Det kjentes enda verre ut på hjemturen. På hver bakketopp kunne man se en ny en. Det gikk plutselig opp for meg at jeg faktisk sto i fare for å ikke rekke “cut-off.” Arrangørene har en regel som sier at man skal ha påbegynt løpeetappen opp Aurlandsdalen senest klokken 16.30. Dette er av sikkerhetsmessige hensyn siden de ikke ønsker å ha utøvere ute i dalen seint på kvelden i mørket. Klokka var passert 15.30 og jeg var fortsatt oppå fjellet. Hver gang jeg tenkte at “etter denne bakketoppen begynner nedkjøringen” ble jeg lurt. Det var bakketopp på bakketopp. Klokka gikk, og jeg var sliten og hadde vondt. Rimelig frustrerende. Det ble en del høylydte ord som man ikke lærer i skolen… Omsider tippet det utfor, og jeg hadde da rundt femti minutter på meg til å gjøre unna nedkjøring på 16 km, samt 8 km flatt inn til Vassbygdi, skifte, og starte løping. Det gikk bra unna nedover. Heldigvis er jeg bedre nedover enn oppover, så jeg kom meg raskt ned igjen til Aurland. Jeg passerte til og med en syklist! Joho! Kan forøvrig også bekrefte at det er frustrerende å stoppe og vente på bobiler, traktorer og andre kjøretøyer når man har dårlig tid i en triathlon… Klokka var vel rundt fem på fire da jeg kom ned. Kjapp hoderegning tilsa at hvis jeg holdt minst 20 km/t hele veien, så ville jeg være i Vassbygdi på under 24 minutter. Det var bare å beine på. Viggo og Kim sto nok der og var ganske nervøse for om jeg skulle rekke det. Et sted inni meg håpte jeg på å ikke rekke det, slik at jeg slapp siste del. Men da ville jeg jo ikke fullføre og få trøya. De tankene forsvant heldigvis kjapt. Trillet inn til skiftesonen rundt ti minutter før “cut-off” skiftet kjapt og greit, fikk i meg litt mat og hadde hele fire minutter å gå på idet jeg startet på Aurlandsdalen opp.

image-4

Etter å hatt vondt i korsryggen i over seks timer var det godt å gå. Bevege seg litt annerledes. Denne turen er på drøyt 20 kilometer, og følger T-merket sti hele veien. Høydeførskjellen er på rundt 900 meter. For min del ble det ikke mye løping – mest gåing. Den røde streken på bildet er stien i kartet, mens den svarte er høydekurven.

droppedImage-2

Jeg brukte snaut fire timer opp. Var stort sett alene bortsett fra en håndfull turister på vei nedover. Det var to trivelige karer på matstasjonen på Sinjarheim, og et par Røde Kors-mannskaper på post lenger oppi dalen. Ble forbiløpt av en ungdom som var lett og fin i steget. Tror han kom i mål rundt et kvarter før meg. Arrangøren hadde forøvrig skiltet gjentående distanse hver hele kilometer gjennom hele løpen. Jeg synes dette var helt supert! Greit å vite hvor langt man er kommet, da GPS-signalene er ganske ustabile der nede mellom fjellveggene. Skiltene ble etterhvert min lokale utgave av “Willson” – Tom Hanks berømte volleyballkompis fra  filmen Cast Away. Et trivelig gjensyn hvert 10-15. minutt. Den siste kilometeren er det mer eller mindre flatt, og løypa går langs vannet ved Østerbø. Man kan se hytta i det fjerne. “Aaaandreeeas!!! Kjøøør påååå!” hørte jeg plutselig over vannet! Det var som i hive flybensin på bålet! Fredrik kom i mål en god stund før meg. Sammen med Kim hadde de ruslet 500 meter nedover løypa. Jeg hadde altså følge den siste biten. Det var utrolig kjekt! Det var nok ikke my selskap i meg denne stubben, men farta økte på, og da målseilet ble synlig var det bare full sprint som gjaldt! Ubeskrivelig deilig å komme i mål! Tårene presset på. Det er uten tvil det hardeste, vodeste og jævligste jeg har vært med på. Men samtidig noe av det aller beste! En fantastisk mestringsfølelse!

10450421_10152556983675339_6246137096840140069_n

I etterkant har det blitt en del gratulasjoner og sånn på Facebook, og også noen som lurer på om dette egentlig er sunt… Nei, sjølve løpsdagen er jo ikke nødvendigvis noen vinner for kroppen. for min del ble det 11 timer og 17 minutter med slit og vondt. Men all den treningen og jobbingen jeg har lagt ned de siste ti månedene er definitivt bra for kroppen – garantert! For min del trenger jeg å ha et slikt mål å jobbe fram mot. Hvis alternativet er å ligge på sofaen og trøkke i seg ostepop og Cola er jeg ikke i tvil om hva jeg velger. Nå blir det nok noen dager til med restitusjon, før flere spennende aktiviteter står på programmet!

Takk til Fredrik, Kim og Viggo for en strålende tur! Takk til arrangørene for et fantastisk opplegg! Takk til min kjære Anette for støtte og tålmodighet!

For dem som er interesserte i slikt, så er dette link til mine GPS/Pulsdata for syklingen og “løpingen.”

God oppkjøringsperiode

I dag er det tirsdag. Om tre dager settes kursen mot Aurland for de siste forberedelser, og Axtri på lørdagen. I sommer har fokuset ligget på å forbedre crawlteknikken, noe jeg håper og tror jeg har klart. Utholdenhets- og intervalltreningen har lidd litt under dette. Jeg hadde derfor forventninger til meg sjøl om å være flink til å få gode økter på treningsrommet på Gullfaks C denne perioden. Jeg reiste ut på jobb onsdag 30. juli, og hvis været ikke forverrer seg, blir det altså hjemreise i morgen ettermiddag, onsdag 13. august.

De første ni dagene jobbet jeg nattevakt, før jeg snudde til dag. Jeg synes egentlig at det er veldig greit med nattevaktene. Jeg går av vakt halv sju, og sover til godt utpå dagen, gjerne i halv-firetiden. Da er det bra med tid til å få seg en god treningsøkt før jeg begynner på jobb halv sju. I løpet av første nattevakt satte jeg opp en plan for resten av turen, der jeg varierte mellom gode intervalløkter, både på sykkel og tredemølle, rolig langkjøring og restitusjon. Planen har naturligvis blitt noe endret underveis, men i det store og hele er jeg godt fornøyd, og håper jeg er greit rustet til helga. Axtri figurerer på flere lister over verdens ti hardeste triathlon, så det er nok lurt å være bra forberedt. Dette er min første deltakelse her, så jeg må si jeg er litt spent på hva som venter…   Jeg er litt usikker på formen før en slik kraftanstrengelse, men noen gode indikasjoner har jeg fått. På slutten av en av treningsøktene forrige uke kjørte jeg den velkjente Coopertesten. Riktignok på tredemølle – så helt realistisk er nok ikke resultatet, men det gir en indikasjon. Jeg klarte å gjøre unna 3000 meter på de tilmålte tolv minuttene, noe som i henhold til tabellen er godt inne på “Meget bra.” Får håpe det stemmer, også i alle motbakkene i Aurland. Nå gjenstår stort sett rolig trening de siste dagene, for å få samlet litt overskudd. Det har jo heller ikke blitt noe svømming de siste par ukene, så noen svømmetak må det også bli.

 

For dem som er interessert i slik så er dette oppkjøringen jeg har hatt.

TORSDAG 31/7: Ti minutters lett sykling etterfulgt av 5 x 5 minutter med høy intensitet adskilt av fem minutters lett rulling. Løping: Tre kilometer med en høy fart.

FREDAG 1/8: 30 min oppvarming på cross-trainer. Sykkel: 5 min rolig. 6/5/4/3/2/1 minutters intervall 2 min pause. Tungt gir. «Klatring»Løp: Tre kilometer (3% stigning) med økende fart for hver km.

LØRDAG 2/8: Langkjøring på tredemølle. 90 min. 2%. Rolig.

SØNDAG 3/8: Ti minutters lett sykling og 3 x 10 min i høyt tempo med 5 min rullepause mellom. Løping: Tre kilometer økende hastighet.

MANDAG 4/8: Treningsfri. Sov lenge og vel.

TIRSDAG 5/8: 10 minutters oppvarming på sykkel. Pyramideintervaller: 2-4-6-4-2-4-6-4-2 min. 2 min aktiv hvile mellom hver. 5 minutter rolig overgang på tredemølle. Løp: 3000 m/12 min (Coopertest)

 ONSDAG 6/8: 60 min rolig langtur sykkel.

TORSDAG 7/8: Offshoretriatlon: 20 minutter crosstrainer, 40 min sykkel, 20 minutter løp.

FREDAG 8/8: Treningsfri.

LØRDAG 9/8: Kort løpeøkt: 10 min oppvarming. 10*1 min med høy intensitet og korte pauser. Blodsmak i kjeften.

SØNDAG 10/8: Ti minutters lett sykling etterfulgt av 4×4 minutter med høy intensitet (motbakke) adskilt av 3 minutters lett rulling. Løp: 2 km i høy fart.

MANDAG 11/8: Treningsfri

TIRSDAG 12/8: Sykkel: 10 min oppvarming. 4*2 min sykkel pluss 4*2 min løp. 2 min pause mellom hver. Tøff økt.

 

Nå gjenstår det å krysse fingrene for at helikoptertrafikken går som den skal – gleder meg veldig til å komme hjem til familien!

 

 

 

Sykkel på rulle – god som gull!
IMG_0081

 

Tredemøllene på GFC.

IMG_0082

 

Småschliiten kar 😉

IMG_0038

 

Pulsdata fra dagens treningsøkt. Var jammen rett oppunder maxpuls på slutten der.

IMG_0084