Det er riktignok et par måneder siden Bergen-Voss… Men siden dette er en fersk blogg, drister jeg meg frampå med en aldri så liten race-report, sånn for å “spre det glade budskap” om hvor kjekt dette arrangementet er! Jeg har vært med på Bergen-Voss et par ganger før; i 2011 og 2012. Da har jeg syklet hhv aleine og med klubben, ASTRIK. I 2013 ble det dessverre ikke deltakelse på grunn av jobb, men sden jeg byttet jobb i fjor høst, og fikk meg offshoreturnus, kunne jeg tidlig se at det klaffet fint i år! Min kjære kone, Anette, “kom i skade” for å få racersykkel i bursdagspresang i fjor, så hun er forholdsvis fersk i “bransjen.” Men hun har vent seg til klikkpedaler og smale dekk på en super måte, og debuterte som syklist i fjorårets Dyranut-Geilo. Dette er forøvrig kanskje det aller fineste stedet å være med på sitt første turritt. 55 kilometer over Hardangervidda i mere eller mindre slak nedoverbakke hele veien. Helt nydelig! Nok om det. Dette var hennes lengste sykkeltur så langt, så da jeg begynte å pønske på julepresang i fjor, var jo valget enkelt: gavekort på Bergen-Voss! B-V er jo litt lengre (162 km) så det ville være et fint ritt steg videre, hehe. Vi har riktignok snakka om Bergen-Vossdeltakelse tidligere, så det kom nok ikke heeelt som julekvelden på kjerringa. Julepresangen besto også av egen hjelperytter hele veien, så her lå alt til rette for en fin dag på to hjul! Og det ble det virkelig!
Vi startet ved Grieghallen sammen med Kim som også er slagverker i Eikanger-Bjørsvik som meg. Fint vær og god stemning! Startfeltet sprakk raskt opp oppover Fjøsangerveien, og Kim hadde fått beskjed om å gå i brudd hvis han følte for det, noe som han gjorde. Vi trillet videre, og passet på å få i oss næring hele veien. Langs Skyggestrand traff vi på Pia Camilla Tømmernes, musikerkollega og ivrig triatlet. Hun syklet som “Safer Cycling”-rytter for arrangørklubben BCK. Veldig kjekt å prate skit innover fjorden. Sola varmet mere og mere, så i Trengereidbakken ble det et kjapt stopp for å kle av seg lange ermer og sånn. Nedkjøringen fra Gullbotn var ganske tvilsom, da all asfalten var frest opp. Det ristet godt! Det er visst kommet ny asfalt der nå, så neste år kommer det til å gå som en drøm! Første matstopp var på Bjørkheim, etter cirka fem mil. Avslappa stemning og fortsatt fint vær! Vi tråkket videre, og bega oss etterhvert på klatringen opp mot Kvamskogen. Vi hadde meldt oss på i klassen for snittfart på under 25 km/t, og var dermed blant de siste som startet fra Bergen. Fordelen med dette er at du ikke blir forbikjørt av store felt. Ulempen er at alle supportere for de forskjellige rytterne og lagene som heier deg opp bakkene, har stort sett gått hjem. Så det var sørgelig stille opp til Kvamskogen. Tror vi satser på tidligere start neste år, slik at vi får med oss litt mere liv og røre. Over Kvamskogen gikk det greit, men nå begynte Anette å kjenne litt på mangelen på langturer i forkant. Vi gledet oss derfor til matstoppet i Norheimsund. Nytt av året var en såkalt “Timeout,” der klokken ble satt på pause på toppen av Tokagjelet, og startet igjen etter matstoppet i Norheimsund. Denne ordningen har vært omdiskutert blant syklistene i Bergen, særlig blant dem som ønsker å sykle fort til Voss. Både sykkelforbundet og arrangørene har øket fokuset på å skille mellom konkurranseritt og mosjonsritt, og dette er altså ett av tiltakene. Timeouten er ment for å forhindre grisekjøring ned Tokagjelet, og også for å stimulere til å “senke skuldrene” på deltagerne. Jeg synes det var helt glimrende! Vi trillet inn på kaia i Norheimsund, og fikk oss en god matpause der. Mat, kaffe og vafler var helt glimrende! Anette begynte å kjenne de småtrange sykkelskoa godt, og fikk mulighet til å ta av seg sko og lufte beina litt. Vi var nå kommet halvveis, og humøret var fortsatt bra! Anette har i etterkant sagt at fra Norheimsund og inn gikk det stort sett bare på viljen. Det er forståelig. Bergen-Voss er jo et stykke langt. men som vi har snakka om tidligere: Man kommer seg i mål – det er bare å ta tida til hjel. Og det gjorde vi – tråkket jevnt på utover fjorden, og “spiste” kilometer for kilometer.
Været var fortsatt helt nydelig, slik at Hardangerfjorden viste seg virkelig fra sin beste side! Det ble et kjapt matstopp i Kvanndal, før vi la ut på sjarmøretappen. Like etter Kvanndal hørte jeg et smell i sykkelen min, men tenkte ikke noe mere over det. “Steinsprut” var vel konklusjonen min. Men da bakhjulet ble stadig tyngre å få rundt, skjønte jeg tegninga… En eike hadde løsnet, og hjulet var i ferd med å bli skeivt – det tok i bremsen på hver omdreining. Det ble heldigvis litt bedre når jeg løsnet bakbremsen, men det var fortsatt ikke optimalt. Det var bare å krysse fingrene for at det ikke ble verre. Opp Skjervet syklet jeg altså med kun frambremse. Men den var det ikke bruk for opp der, for å si det sånn… En del av forberedelsen vår til Bergen-Voss har vært å snakke en del om løypa. Særlig Skjervet er jo gjerne den stigningen man frykter mest. Derfor var Anette godt forberedt på hvor bratt det var, og hvordan man gjerne har det når man kommer dit. Slagplanen vår var å ta det helt med ro, sykle sakte, nyte naturen, og få en deilig dusj av vannspruten fra Skjervfossen. Og slik ble det! Anette har i etterkant sagt at Skjervet var dagens høydepunkt! Fra Skjervet og inn er det noen småtøffe kilometer med slak motbakke og alltid motvind, før de ttipper utover og det kun gjenstår i nærmes trille i mål. Vi kom fra til Voss på 8 timer og 10 minutters sykkeltid, og var utrolig happy med det! Lapskausen i idrettshallen smakte himmelsk, den flaska med Hardangersider som var sent med bagasjen likeså! Det var en kjempestolt hjelperytter som fikk hjelpe kapteinen sin i mål! Nå gleder vi oss allerede til 6. juni neste år!
Note to self: Smør deg med solkrem neste gang du skal tilbringe en hel dag på sykkel i steikende sol……
Før start ved Grieghallen:
Anette i fint driv over Gullbotn.
Timeour og vaffelpause foran Sandven Hotell i Norheimsund:
Etter målgang på Vossevangen. 162 kilometer og like blid!
Andreas Lien Røe 